Diamanter og kobber i Afrika – alderdommens gull på Liland 

Peder var Jens og Levis eldste bror. Peder Leiros er født den 12 januar 1894. Dette er avskrift fra "Fremover" (Dag E. Løvslett) den 12 januar 1974.

Som gruvearbeider på Bjørnøya snakket han norsk, som gruvesjef i Syd-Afrika snakket han zulu, som fallskjermhopper i Kompani Linge snakket han engelsk, men nå snakker han atter norsk. Peder Leiros fra Liland i Ofoten som fyller 80 år i dag, lørdag 12 januar.

I 50 år var han i Syd-Afrika. Det er lang tid. Han kunne forresten ikke kalle seg Leiros der, ingen kunne uttale det. Og så ble det Peder I. Ross. From Norway you know.

Som ung mann tok han Bergskolen på Kongsberg i 1921, og han var så heldig å få jobb som stiger på Bjørnøya, det var den tid man prøvde gruvedrift der. Den største skuffelsen han til dags dato har opplevd, var da han kom tilbake fra Bjørnøya. Banken hvor han hadde pengene sine var gått konkurs. Det var ikke fem øre å få der, penger som var svettet ut av gruveslit på en kald og forblåst ishavsøy. Han brukte de slantene han hadde og dro til Syd-Afrika. 

I Syd-Afrika begynte han med diamant, gull- og kobberleting for større minekompanier. Disse tegnet han kontrakter med, de kunne enten være afrikanske engelske eller amerikanske. I denne tiden ledet han fire lag, og på hvert lag var de en maskin og atten mann. Leiros fortalte at en gang i måneden kom det en kontrollør fra selskapet som hentet prøver fra borefeltene.

Ellers var han alene om ansvaret, og han hadde bare innfødte i sin tjeneste. Derfor måtte han lære seg de innfødtes språk, som ikke var så lett i begynnelsen. Men etter hvert lærte han mere og mere, og i dag snakker han tre av de innfødtes språk flytende. Det er Kisswali, Bemba og Zulu (Syd-Afrikansk). Foruten disse snakker han fransk og engelsk.

Leiros sa han ville dele den tiden han har vært i Afrika i to epoker, den første til utbruddet av andre verdenskrig, den andre fra verdenskrigens slutt og hjemreisen i 1967. 

I den første tiden i Afrika kan en tenke seg de problemer som oppstod med språket – men arbeidet måtte jo gå – så det løste seg jo selv etter hvert. Men i andre epoke var en kommet dit hen at de innfødte er blitt mere opplyste, og forholdet mellom hvit og svart var forandret. 

De innfødte presset mere på for å få de hvite ut, og selv få kontroll over landets ressurser. I den første tiden i Afrika var han på oppdrag i Zambia, senere i Kongo hvor kobber stod i sentrum. Da kontrakten der var endt, tok han på seg å bore etter gull.

Reisen gikk til Tanzania hvor letingen foregikk på fire forskjellige steder. Da den kontrakten var løpt ut, reiste han til Uganda på kobberleting. Krigen kom og det ble slutt på kontraktene. Han forlot gruvearbeidet for å bli soldat.

Leiros ble stasjonert i England og var fallskjermsoldat. Han hørte til kaptein Martin Linges kompani da han ble droppet over Norge, det hendte to ganger. Første gang ble de droppet i Sauda i Ryfylke. De kom innover kysten med bombefly, og med seg hadde de sprengstoff for sabotasjevirksomhet. De fikk låne en båt av en skolelærer, og rodde langs kysten til Stavanger. Jobben gikk ut på å komme innenfor de tyske linjene og gjøre sabotasje.

For å klare dette opptrådte de som fiskere og solgte fisk til tyskerne. De klarte sitt oppdrag, men dermed var ikke turen ferdig. De måtte til havs for å bli plukket opp av en ubåt. De benyttet seg av båt igjen og rodde mot Haugesund. De kom seg fram til en holme som var avtalt på forhånd som møtested og dekket båten med tang. Holmen ble deres oppholdssted i elleve døgn før de ble hentet. 

Neste tur til Norge gikk også med fly, og de ble droppet et sted ved Stavanger. Oppdraget gikk ut på å å sprenge en turbinledning til en karbidfabrikk. Denne gangen var de mer heldige og ble hentet av en MTB båt langt inne i fjorden, for å bli skysset til Hull.

I 1945 ble de droppet i Frankrike, et stykke innenfor kysten. Her var han med den engelske arme, og turen gikk mot Brussel, derfra ble de sendt over til Holland og så tilbake til England. 

Leiros har fått Deltagermedaljen for medvirkning i krigen i Frankrike. Siden har han fått kong Haakons medalje – og senere Kong Olavs medalje for lang og tro tjeneste under krigen. Disse medaljene har han stående i glass og ramme.

Da krigen var slutt, gikk turen tilbake til Afrika. Først til Transwaal hvor han var de første to årene. I den tiden drev han boring i Syd-Rhodesia, Zambia, Kongo, Tanzania og Uganda. Borehullene der nede kunne være nede i 7000-8000 fot (c. 2400m).

Vi spurte Leiros om han kunne si noe om hvordan boligforholdene, lønn og mat var for han i forhold til de innfødte. Leiros sier at for hans del var det rikelig mat av de forskjellige slag, boligforholdene kunne en ikke klage over. Men de innfødte hadde bare en dagslønn på 5 shilling pluss hus og mat. Hus og mat var ikke av det beste, men de klarte seg så noenlunde.

I 1967 sluttet han med dette eventyret, eller hva en skal kalle feberen etter gull og diamanter. Helsen var ikke så bra lengre og hoftene plaget han. Så turen gikk til Manchester i England, hvor han ble operert i begge hoftene med fire dagers mellomrom. Her ble han liggende i fire måneder, senere ble han overflyttet til Norge til Rikshospitalet.

Men dermed var hans tid i Syd-Afrika ikke forbi, feberen satt i kroppen enda og han reise tilbake i 1972 på ferie. På denne turen hadde han sin yngre bror (Jens). Ferien begynte i Transwaal så til Syd-Rhodesia hvor han feiret julen og nyttårshelgen. Ruten gikk via Svartehavet til Tel Aviv, med en avstikker til Genesaretsjøen. Ved Genesaretsjøen var det virkelig idyllisk, forteller Leiros. Etter en tid i Tel Aviv dro han tilbake til Norge via Amsterdam.

Leiros har nå slått seg for godt i Norge fordi hans helse ikke er god. 

Vi vil gratulere med dagen og ønsker mange gode år.

Dagen tilbringes på Fjelldal sykehjem.