Jens Arctander Haldorsen (av P. Bakkemo)

Han satt dødsdømt i fire år. Sjømann og hvalfanger fra Evenes kom med i Shetlands-gjengen – og Hitlers dødsleire 

Når jeg nå setter meg ned for å skrive om denne mannen, så er det ikke noen bestemt dato eller annen begivenhet som gjør dette, men resultatet av fakta som jeg møysommelig har fanget opp gjennom årenes løp og som jeg nå endelig har fått lov til å offentliggjøre av denne stillfarende og beskjedne mannen som ikke liker å bli omtalt på noen som helst måte.

Det er jo bare en tilfeldighet at han og hans fire kamerater gjennomlevde krigen, hele tiden med en rød strek over navnene sine, tegnet på at de var dødsdømt. Dette røde streket fulgte dem helt til Bernadottes hvite busser kom og reddet dem fra den konsentrasjonsleiren de satt i og over til Sverige, utmagret og helsemessig nedbrutt. 

I 1926 gikk vi sammen i Narvik og ventet på hyre. Tidene var elendige, for ungdom var det håpløst å få noe å gjøre, så valget stod mellom fiskerbåten eller utenriks sjøfart. Jens Haldorsen, Leiros i Evenes, var heldig å få seg en langfartsbåt, og det skulle gå mange og lange begivenhetsrike år før vi møttes igjen. 

Etter en tid til sjøs mønstret Haldorsen av i Durban. Både i Durban og Johannesburg søkte Haldorsen jobb på land, men det var like vanskelig som å få seg noe å gjøre i Norge. Han hadde da ikke noe annet å gjøre enn å oppsøke en bror av seg som bodde i Rhodesia. Men det var ikke så enkelt, pengene han hadde spart til sjøs måtte stilles i garanti for opphold i land, i alt 100 pund.

Etter mange viderverdigheter kom han seg nordover til en liten by Butlawaya hvor han fikk jobb som oppsynsmann på en kvegfarm. Men dette var ikke noe for en sjømann. Han fortsatte til sin bror hvor han fikk jobb som sjaktheisefører i en gullmine. Her ble han til han ble angrepet av malaria, og etter legens råd ble det til at han reiste mot kysten, hvor Cape Town ble neste stoppested. Her var han så heldig at han fikk jobb på en norsk hvalstasjon i Hvalfishbay som lå på en ødslig og gold kyststrekning på sydvestspissen av Afrika. 

Her oppholdt Jens Haldorsen seg i ca. to år, inntil han fikk sjansen til å mønstre om bord i hvalkokeriet "Kosmos II", der han ble hele 12 sesonger. Han var om bord der da krigen høsten 1939 brøt ut. Dette resulterte i at det våren 1940 ble avmønstring i England, og nå begynte skjebnen å spinne en tråd som ikke bare ble til det beste for Haldorsen. 

Jens Haldorsen, som de fleste andre kom fra alle kanter av verden, meldte seg til den engelske Army for å bli opptatt i de væpnede styrker, men fikk avslag da de engelske styrker ble bestemt trukket tilbake fra Norge.

Han ble så henvist til de norske styrker som da var under oppsetning, og han havnet i en treningsleir i Dumfries i Skottland. Det ble en tid her i trening, inntil en mann kom og vil ha en mann fra Nord-Norge med seg, helst en som var litt kjent i Lofotdistriktet og kunne være med på forskjellige oppdrag på norskekysten. Denne mannen var ingen ringere enn den senere så berømte Martin Linge (Lingekompaniet).

Jens Haldorsen tok imot tilbudet, lite anta han va dette skulle innebære av farer og strabaser i vintermørke og stormpiskende hav, med fiendtlige fly og ubåter i kjølvannet på itens jakt etter disse små havets pionerer som reddet så mang en god nordmann fra den visse død hos tyskerne.

Men først måtte han til London for å gjennomgå to kurs i våpenteknisk bru, sammen med to andre, Anders Fasting og Hermann Bergli. Etterpå bar det så til Shetland som skulle være base for deres videre oppdrag. Herfra ble det i alt 8 turer til forskjellige steder på norskekysten med ammunisjon til sabotørgrupper i Norge og tilbake med flyktninger til England.

Disse turene ble utført med små fiskeskøyter. På papiret ser jo dette svært enkelt ut, men alle turer skjedde på lykke og fromme, for hver tur forberedte de seg på at alt kunne skje. Etter hvert ble de immun mot angsten for døden, det var bare å gi seg skjebnen i vold med knøttsmå farkoster på et vinteropprørt hav krevde godt sjømannskap og viljestyrke døgn etter døgn å kjempe mot elementene, som hvert minutt kunne brekke den lille farkosten ned. 

Men likevel, dette var tross alt ikke den største fare, den vil først komme under norskekysten hvor de kunne bli observert av fiendtlige fly og ubåter. Disse hadde de lite å stille opp mot, og det skulle vise seg at det til slutt ble deres skjebne. 

Det var sist i oktober måned at Shetlands-båten "Vita" med fem mann om bord, fikk ordre om å gå opp til Folla-distriktet for å ta opp flyktninger fra hjemmestyrkene som var kommet i vanskeligheter på grunn av angiveri. Det var et ufyselig vær da den 50 fots skøyta stakk ut fra Shetland med kurs for Flatanger.

Om bord var skipperen Ingvald Johansen, med sine fire karer, Henning Olsen, Johan Bergli, Aage S. Sandvik og Jens Haldorsen. Flyktningegjengen som skulle over til England, var dels fra Oslo-området, men eller oppsamlet fra forskjellige distrikter fra hele landet. På toget nordover ble det oppdaget at de hadde en angiver blant seg, en fra selveste Rinnan-banden. Man klarte å få gitt beskjed til London at "Vita" måtte stoppes for enhver pris. Fra London forsøkte det på alle mulige måter å få beskjeden videre uten at det lyktes.

Imidlertid kjempet "Vita" seg videre ot norskekysten, i stormpisket hav i sludd og haglbyger med ytterst lite søvn for de fem tapre sjømenn, som ikke visste hva som hadde hendt på toget nordover, og hvilken fare som truet dem. "Vita" gikk rett i tyskernes vel forberedte felle. Skøyta ble beskutt uten varsel av overlegne tyske styrker, og de fem om bord hadde ikke annet å gjøre enn å overgi seg, med håp om at livet kunne berges.

De regnet med å bli tatt som krigsfanger siden de ble tatt i uniform, men Gestapo tok ikke slike hensyn. På tross av Haagkonvensjonen ble det dødsdom. Det ble en hard tid for de fem dødsdømte i Vollan kretsfengsel, på Falstad og i fengslet i Kongensgate i Trondheim. En gang ble alle forberedelser til eksekusjonen gjort, men det ble utsettelse og videre transport til Grini. Her havnet de fem, samt tyve andre fanger på "Fallskjermen" 8dødscellene) hvor de satt i tre uker og ventet på eksekusjon, på grunn av en fange som hadde klart å rømme og hvorfor det skulle takes represalier til skrekk for de andre fanger. Men heller ikke denne gangen ble det alvor.

Så bar det til Tyskland hvor de fem, antagelig var så "heldige" å komme til Sachsenhausen 8Sandvik senere til Glau). Her satt det allerede 30.000 krigsfanger. Her kom Haldorsen i kontakt med bl.a. Einar Gerhardsen og Harvard Lange. Fangene måtte døyve meget ondt med har arbeide og ingen mat som var noe næring i. Verst var det på bli sendt på barakketakene for å spikre papp. I allslags vær i hagelbyger og frost måtte disse utsultede og med bare traser til klær oppholde seg fra kl. 7 til kl 17.00 bare avbrutt av korte spisepauser.

Etter 18 mnd. Var det samlet transport til dødsleiren Netzweiler hvor en uhyggelig stor prosent norske NN-fanger mistet livet. Men skøytegjengen holdt sammen i tykt og tynt og klarte på en merkelig måte å berge livet. I denne leiren ble Haldorsen tatt ut som likbærer, en psykisk påkjenning som sløvet sinnet og satte dype spor etter seg. Han så kamerater dø en naturlig død av utmattelse og daglig var det likvidering av medfanger.

Av skøytegjengen er visstnok fire ennå i live. 

Hvorfor de fem ikke ble henrettet, er fremdeles en gåte. Men jeg har fra annet hold fått den forklaringen: At britene truet med å henrette høyerestående tilfangetatte tyske offiserer hvis "Vita"-karene ble skutt. Samme kilde hadde også en annen versjon om dette. Det var tautrekking mellom Gestapo og den tyske marine, som for konsekvensens skyld holdt på at de skulle betraktes som ordinære krigsfanger.

Jeg glemte å ta med at det i Natzweiler også satt en fange som ikke er helt ukjent, nemlig statsminister Trygve Bratteli. Hva han var dødsdømt for, kjenner jeg ikke til. 

Endelig sto befrielsens time for disse utpinte fanger. Av de 500 fanger som kom med samme transport il NN-leiren, var det nå bare ca. 250 igjen da Bernadottes hvite busser kom og reddet dem til Sverige. Flere døde før de nådde sitt fedreland. Jens Haldorsen, som er ca 180cm var ca 40 kg da han kom til Sverige. Med dette har jeg forsøkt å gi en realistisk fremstilling, og i så korte trekk som mulig, om denne stillferdige mannen og hva han har måtte gjennomgå som dødsdømt fange i nærmere fire år.

Det ville føre til altfor langt å gå i detaljer om hans ferder over Nordsjøen, om redslene i Sachsenhausen og i Natzweiler, og de påkjenninger som dette måtte føre med seg.

P. Bakkemo